I en kommentar fra Ann Helen Aurbakken på denne bloggen blir spørsmålet om roller i sosiale medier reist. Når er man privat og når oppfattes man som en representant for arbeidsgiveren, spør Ann Helen, og setter søkelys på utfordringer som har fått flere offentlige og private virksomheter til å sette i gang arbeidet med å utvikle interne retningslinjer.
Viljen til å dele og la seg inspirere av hverandres interne retningslinjer har vært stor, og på nettet finner du flere gode eksempler, for eksempel Netcom, Bærum kommune og Høyskolen i Buskerud (HiBu).
Felles for disse retningslinjene er at de også gir råd til ansatte rundt hvordan de skal tenke rundt ulike roller, og gjennomgående oppfordres det til å:
- Være tydelig på din egen rolle (privat eller i tjeneste) og hvem du representer når du deltar i sosiale medier
- Ha i mente at selv om du skriver som privatperson, kan utenforstående oppfatte deg som representant for arbeidsplassen din
- Sette deg inn i lovverket og de interne kjørereglene for hvordan man opptrer i sosiale medier på vegne av virksomheten
- Bruke ”sunn fornuft” på samme måte som du gjør i andre typer kommunikasjon
- Spørre/avklare internt hvis du er i tvil
Det kan oppstå situasjoner hvor skillet mellom de ulike rollene blir uklare. Som ansatt i staten har du taushetsplikt iht. forvaltningsloven, og i de etiske retningslinjene for statsansatte slås det fast at ”Arbeidstakers lojalitetsplikt går ut på at arbeidstaker må opptre i samsvar med virksomhetens interesser. Blant annet skal arbeidstaker ikke uberettiget omtale arbeidsgiver eller virksomheten på en negativ måte.”
Samtidig står ytringsfriheten sterkt, og er rettslig beskyttet i Grunnlovens § 100 om ytringsfrihet og Menneskerettighetskonvensjonen. Ansatte i staten har på lik linje med befolkningen forøvrig en alminnelig ytringsfrihet. Det å kunne delta som debattant og informant i det offentlige ordskiftet er viktig, også på felter som har direkte tilknytning til virksomheten den statsansatte arbeider i.
At ytringsfriheten kan komme i konflikt med den profesjonelle rollen, fikk informasjonssjefen i DNB Nor nylig merke. Enda mer kompliserende kan denne rollekonflikten oppleves fordi alle ansatte i offentlig forvaltning også er ansatt i politisk styrte virksomheter. Som ansatt i forvaltningen lærer man raskt å balansere hensynet mellom politikk og fag. Hvordan deltar man da i faglige diskusjoner i sosiale medier som også er av politisk art?
I veilederen vil vi drøfte rolleproblematikken, og vi vil gjerne ha innspill fra deg om dette temaet.
Hvordan håndtere grensene mellom det å være privat og statsansatt i sosiale medier? Har du selv støtt på dilemmaer som du vil dele?
Og finnes det noen gode eksempler på hvordan man jobber internt for å utvikle rolleforståelsen?
De etiske retningslinjenes omtale av å “ikke uberettiget omtale arbeidsgiver eller virksomheten på en negativ måte” er jo en absurd regel. Hva er uberettiget? Høyst uklart, sett i lys av den nye grunnlovsbestemmelsen om ytringsfrihet. Det ville være galematias om arbeidsgiver (staten) nå bruker retningslinjer for sosiale medier til å ytterligere regulere statsansattes ytringer.
De samme dilemmaer (om ansattes ytringer vs politisk ledelse) finnes i kommuner og fylkeskommuner. Allikevel har altså en rekke kommuner vedtatt politikk som ikke bare tillater ansattes sterke meninger også om kommunens egen virksomhet, men hvor man til og med oppfordrer ansatte til å delta i samfunnsdebatten – nettopp fordi de besitter viktig informasjon om forhold de kjenner godt.
DIFI bruker her saken om informasjonssjefen i DnbNor som eksempel på hvor komplisert forholdene rundt sosiale medier er. Man kunne valgt det stikk motsatte utgangspunkt: hvor viktig det er å nettopp sikre arbeidstakeres ytringsfrihet ved å lage en policy som avklarer roller, framfor å blande dem sammen. I den nevnte saken var informasjonssjefen selv svært nøye med å opptre privat (og ikke profesjonell) – mens andre valgte å blande rollene for egen vinnings skyld.
Det er uvesentlig med rolleavklaringer (privat vs. profesjonell) dersom alle ytringer uansett tolkes som uttrykk for ens profesjonelle rolle. Da blir resultatet reelt sett en innskrenking av den enkeltes ytringsfrihet, ettersom de færreste av oss orker en hverdag i angst for arbeidsforholdet.
Sosiale medier endrer ikke på den enkeltes rett til ytring, men forbedrer den enkeltes mulighet til å komme til orde, både offentlig, privat og semi-offentlig. At man (nå) enkelt kan benytte seg av den rett man har kan ikke være problematisk?
DIFI må altså ta valget: om retningslinjene skal ha et positivt utgangspunkt, eller om de først og fremst skal utformes som verktøy for skadebegrensning og ansvarsfraskrivelse. Det siste er dessverre blitt mer og mer vanlig.
Bra! Takk for interessant innlegg, Pål Hivand.
Roller er et stort tema. Ikke nytt som du helt riktig påpeker, det er bare aktualisert gjennom de mulighetene sosiale medier gir.
Vi tar opp temaet for å få innspill og det ser vi nytten av.
I veilederen vår, og det er altså en veileder – ikke retningslinjer som jeg oppfatter som mer styrende enn de anbefalingene vi kommer med – så har vi valgt å ta for oss sosiale medier ut i fra forvaltningens ståsted. Altså de valg og vurderinger offentlige virksomheter bør gjøre når de vurderer å ta i bruk sosiale medier. Det innebærer at vi ikke lager en veileder for de offentlig ansattes private bruk av sosiale medier.
Likevel anbefaler vi offentlige virksomheter å ta en gjennomgang av de lover og det regelverk som gjelder spesielt for offentlig ansatte, et ansvarsområde som ligger i personalavdelingen og er nedfelt i eksisterende arbeidsavtaler. Heri ligger også en bevisstgjøring internt sett i lys av medarbeidernes rolle og sosiale mediers natur. Vi må altså innom temaet uansett.
Vi ønsker ikke å svartmale bruken av sosiale medier… men heller skape en bevissthet.
Jeg tror jeg stopper her, og venter på flere innspill.
Mitt innlegg var altså ikke en kritikk av Difis arbeid, bare så det er klart. Samtidig synes jeg at tendensen i arbeidsliv og offentlig virksomhet er at man ofte gjør aktivitet på sosiale medier i overkant komplisert og problematisk.
At Difi nettopp lager en veileder og ikke retningslinjer, synes jeg er forbilledlig befriende.
Takk til Pål Hivand og for spennende refleksjoner! Og vi opplever alldeles ikke innlegget som kritikk!
Vi i Difi er opptatt av at veilederen skal vektlegge mulighetene som ligger i å ta sosiale medier i bruk. Og i mange retningslinjer som vi har sett, ser vi samme tendens: Virksomheter er opptatt av å se på medarbeiders deltakelse i sosiale medier som en ressurs og at de gjennom sin deltakelse kan være med på å skape et positivt omdømme for virksomheten. Det er bra!
Samtidig ser vi at rolleproblematikken er der – ikke som en ny problemstilling i arbeidslivet, men muligens blir den aktualisert gjennom deltakelse i sosiale medier?
Veilederen vil som Sissel sa, ta opp rolleproblematikken, men da først og fremst som et tema som vi tror alle virksomheter må ha en bevissthet rundt. Forvaltningen er mangfoldig, og vi tror at den enkelte virksomhet best kan utarbeide interne retningslinjer som passer for dem. Forhåpentligvis kan en bevissthet rundt dette med roller være til hjelp i dette arbeidet!
I forhold til Difi er det mest nærliggende å snakke om roller i forhold til statsforvaltning. Men først litt generelt:
Min anbefaling er som hovedregel at en skiller mellom privat og offentlig/jobbrolle. Signaliserer man tydelig at man er privatperson, mener jeg at samfunnets regler og lovverk (rettigheter og plikter) gjelder, hva enten det er i sosiale medier, eller andre steder man uttaler seg / deltar i diskursen.
Er man aktiv som ansatt, sier det seg selv at man deltar i den rollen, og forvalter den rollen som i andre sammenhenger. (møte, seminar, media etc. etc.)
Dette burde for de fleste av oss i samfunnet ikke by på så alt for store problem å forstå hva innebærer.
For ansatte i offentlig virksomhet, vil det da altså være noen elementer å passe på i forhold til deltakelse i sin jobbrolle. Statsforvaltningen vår har klare retningslinjer om hvem som skal uttale seg om hva. Det er forskjell på hva eks. stat og kommune har ansvar for – og dette må man forholde seg til, også i sosiale medier. Det er også forskjell på om en har en politisk eller administrativ rolle. Videre har både offentlige og private virksomheter roller som har særlig ansvar for f.eks. kunde/ publikumskontakt, presse/ medieansvar osv.
Med andre ord synes jeg ikke at det i realiteten er noen forskjell mellom kommunikasjon frihet/begrensninger i sosiale medier, kontra andre kanaler/sammenhenger.
De dilemmaer vi har sett eksempler på skyldes i hovedsak at sosiale medier ennå er i støpeskjeen og at det oppstår usikkerhet. Da er det viktig å holde fast i etablerte demokratiske prinsipper, både for rettigheter og plikter for de enkelte rollene vi innehar i samfunnet.
Takk for godt innspill og tanker rundt dette med roller!
Som du sier, dette med å ha et avklart forhold til roller uansett hva slags kanal man kommuniserer gjennom, er ingen ny problemstilling for ansatte i forvaltningen. Og de fleste retningslinjer vi har sett, er tydelig på hvem som svarer på hva på vegne av virksomheten, og her gjelder som regel de allerede fastsatte prosedyrene for håndtering av henvendelser fra omverden.
Det er nok riktig at fordi sosiale medier er såpass nytt ennå, så er det en del usikkerhet her. Samtidig kan det se ut som om sosiale medier utfordrer grensene mellom privat sfære og jobbsfære i større grad, og det dukker opp nye dilemmaer som forvaltningen må ta stilling til:
• En saksbehandler blir beskyldt for å være inhabil fordi vedkommende er Facebook-venn med en part i en klagesak. Hvordan håndterer vi det?
• Er det ok for en lærer å bli Facebook-venn med elevene? Eller for en sykepleier å kommentere på bloggen til pårørende?
Vi vil fremdeles høre fra dere hvis dere har eksempler på lignende problemstillinger – og på hvordan dere håndterer disse internt!
Vi sitter mitt oppi en enorm utfordring som vokser for hver dag. Ved en tilfeldighet har vi oppdaget at flere av våre kommunale tjenester operer med egne sider på facebook og også egne nettsider. Disse sidene er opprettet av vilkårlige ansatte og driftes mer eller mindre på dugnadsbasis. Vårt utgangspunkt er at alt som publiseres på nettet og som fremstår som kommunalt i bunn og grunn er skrevet av rådmannen. Rådmannen er ansvarlig redaktør og rådmannen kommer i klemme hvis noen opptrer uheldig.
Hvordan håndterer vi f.eks.:
- ungdomsklubb lederen som via ungdomsklubbens profil på facebook oppdager ungdommer som planlegger å kjøpe inn ett stort antall spraybokser (ved å lese ungdommenes statusoppdateringer) og som da vil melde dette til politi og konsulenten for kriminalitetsforebygging i kommunen?
Vi ser ett akutt behov for å lage retningslinjer for våre ansatte, men ser at vi risikerer å for det første havne som “de pripne fruene” som legger lokk på alt som er friskt og nytenkende og for det andre at vi risikerer å ikke få vite om slike “gode ideer” fordi det blir antatt at vi uansett vil underkjenne disse.
Vårt utgangspunkt for øyeblikket er å gå i dialog med de ansvarlige for de ulike sidene, med åpent sinn. For å skape åpenhet rundt temaet og for å unngå at vi havner i en bås som strenge og pripne umiddelbart. Men vi ser at mangel på organisert moderering, skriftlig fremstilling på vegne av kommunen osv. gjør at vi ikke bare kan la det skure å gå.
Dette er en massiv utfordring og omfanget er enormt.
Hei Anja Gåsland.
Du sier du/dere er redd for å bli oppfattet som “pripne fruer” om dere lager interne retningslinjer for sosiale medier. Det tror jeg ikke dere trenger være redde for. Retningslinjene trenger jo ikke gjøres triste og kjipe og stoppe alt som er gøy. Målet med retningslinjene er å bevisstgjøre medarbeiderne på spillereglene i nettopp deres kommune. Det er ikke nødvendigvis kommunikasjonsavdelingen som skal gjøre det, kanskje heller en oppgave for personalavdelingen. Jeg synes det høres lurt ut å gå i dialog med dem det gjelder, med et åpent sinn som du sier.
På et punkt er jeg ikke helt enig med deg. Du sier at “alt som publiseres på nettet og som fremstår som kommunalt i bunn og grunn er skrevet av rådmannen”. Det fungerer sikkert på kommunens offisielle nettsider, men det strider mot sosiale mediers natur. Sosiale medier er ikke en kanal for informasjon fra en til mange, men ulike typer plattformer for deling og utveksling av informasjon av ulik art, mellom mange. Bruken av sosiale medier vil antakelig fungerer bedre i kommunen om dere tør slippe medarbeiderne løs, på gitte premisser.
Lykke til og god sommer.